Forfengeligheten står for fall

TEKST: Henrik Svanevik ILLUSTRASJON: Nhu Diep

Jeg måtte krype til korset og kjøpe regnbukse nylig. Det var et lite nederlag. Jeg sliter med fornuftige plagg, men kom frem til at jeg nok hadde slitt mer med bronkitt. Og vips hadde jeg blitt enda litt mer voksen.

Det er slik det begynner. I det små. Man beholder sykkelhjelmen på når man leverer i barnehagen. Man skal jo ut igjen snart likevel. Så begynner man å beholde hjelmen på når man går på butikken. Skal jo bare ha et par ting. Og før man vet ordet av det går man med hjelm over alt. Helt ukritisk. Man ser ut som en beinskjør narkoleptiker, klar til å segne om når som helst.

Jeg har også oppdaget at jeg ikke ser meg i speilet lenger. Jeg har oppdaget hårspenner på jobb, sminkerester på pub og neglelakk på joggetur. Femåringen driver et konglomerat av foretak innen alle typer skjønnhetspleie, og jeg er kunde nummer én.

Men man må passe seg. Visse grenser tråkker man ikke over. Jeg tok meg selv i å gå gjennom bystasjonen med sykkel. Selvsagt med hjelmen på. Det regnet ute og jeg skulle på butikken, da var det lettere å bare ta med sykkelen inn. Skal jo bare ha et par ting. Da jeg fortalte det til en kollega, sa hun at dette ikke var greit, og at denne type oppførsel var forbeholdt løsere fugler enn meg. Jeg må innrømme at hun har rett. Jeg er for ung til å bli byoriginal.

Jeg har oppdaget hårspenner på jobb, sminkerester på pub og neglelakk på joggetur.

Men er det for sent å snu? Jeg tror ikke det. Det gjelder bare å finne god balanse. Kan man kombinere fornuftige plagg med kul klesstil? Lar et slikt dobbeltliv seg faktisk gjennomføre? Jeg startet med å kjøpe en dyr genser, faktisk det dyreste plagget jeg noen gang har kjøpt. Den kostet mer enn månedsleien i flere av leilighetene jeg har bodd i, men kommer til å vare livet ut. Livet ut! En livsløpsgenser, med andre ord.

Det er en så stor tanke at jeg nesten leverte den tilbake bare for å slippe å forholde meg til det, men så kom jeg på at jeg har to barn og at ingenting, spesielt ikke klær, lever evig hos oss. Det gjorde meg både lettet og oppgitt på en gang. Jeg slapp å forholde meg til store eksistensielle spørsmål, som jeg er glad for, men jeg måtte også bare finne meg i at dette plagget ikke får det livet det hadde fortjent her på jorden, fordi det har havnet i en ulveflokk som vår.

Man burde putte alt fint man bryr seg om i bokser, sette dem på loftet og merke dem med «hentes frem etter konfirmasjon». 

Man kan ikke ha fine ting når man ha to små barn. Det som ikke blir tegnet på, blir sølt på, og det som overlever alt annet, krymper fordi det blir vasket på feil program i ammetåke. Man burde putte alt fint man bryr seg om i bokser, sette dem på loftet og merke dem med “hentes frem etter konfirmasjon”. Det er selvsagt ikke barna sin skyld, de er bare barn og gjør som barn skal.

Det er tidsklemmen som er problemet. Man skal rekke så mye at man ikke når å gjøre noe ferdig. Alt blir halvveis. Barn har ikke tidsbegrep, deres tid er både flytende og elastisk. For de som har sett filmen «Tenet», er det slik jeg ser for meg tidsoppfatningen til barn: Den bor i sitt eget univers og går både for- og bakover på en gang. Dette gjør at vi voksne i husstanden må jobbe hardt for at de faktisk rekker det de skal. Dette tar altså så mye tid som burde vært brukt til andre ting.

Eksempelvis opererer vi med tre kategorier klær. Rein, skitten og usikker. Man ser plagg på gulvet og tenker: Skulle denne skjorten egentlig hengt i skapet, eller ligger den her fordi den faktisk er skitten? Ikke lett å si ... Vi får lukte.
Fargevalg må vike for hvilke klær som ligger øverst i bunken. Jeg har for det meste gått over til svarte klær, for da passer alt sammen. Lettere det, også med tanke på småbarnsfarvekten som også er elastisk og flytende. Man ser tynnere ut i svart, har jeg hørt, og det er tidløst. Og det er akkurat det jeg sliter med. Tiden.

Jeg slites mellom å ville være ung og gammel på samme tid. På den ene skulderen min sitter det en urban engel med en bitteliten hip seilerlue, og på den andre en sliten djevel i onepiece-drakt. Begge prøver å lokke meg over til sin side. Jeg står i spagat.

Men nå tar jeg grep. Jeg skal kombinere stil og komfort. Lager Norwegian Rain formsydde regnbukser? Finnes det Norse Project-sydvester, og selger de gamasjer på LOT 333?

2022 blir et spennende år.

Henrik Svanevik er podkastprodusent og innholdsutvikler i Bergens Tidende. I et tidligere liv drev han butikken Robot i en årekke. Han har også vært DJ halve livet. Han har generelt flere jern i ilden enn det strengt tatt er plass til, men står hardnakket på at han skal klare å smi dem alle før de slukner. Han har samboer og er far til to barn på 5 og 1,5 år.