Musikk og myte i skogene på Siljustøl

Tekst: Lovise Espeland
Foto: Dag Fosse

Søndag 2. juni arrangerer Festspillene familiedagen, som med rette kan kalles en tradisjon. På terskelen til sommeren samles skapninger fra de norske folkeeventyrene i den store hagen til komponisten Harald Sæverud. Sæverud var en av det forrige århundrets største komponister, og på Siljustøl-eiendommen fikk han bygget et hus inspirert av et eventyrslott. Han lot seg inspirere av naturen her til å lage musikk. Han hørte toner i naturen som han siden skrev ned og brukte i sine komposisjoner, og laget blant annet musikkverker til Henrik Ibsens skuespill om Peer Gynt. 

Mon tro om det ikke fortsatt er musikk og toner i skogene på Siljustøl?

Fortellinger er identitet
Under familiedagen på Siljustøl kan en møte på de underligste skapninger fra norsk folketro. I skogene lokker og lurer både nøkken, huldre og troll. Karakterene pustes liv i av scenekunstnere og musikere i alle aldre. Barn og voksne som har lest seg gjennom eventyr og sagn fra Asbjørnsen og Moes verker kan nok forvente å kjenne igjen noen av skapningene i skogen. Men hvordan har disse folkeeventyrene egentlig blitt til?

Mennesker er historiefortellere. Historier fra fjern og nær fortid er med på å skape en identitet, og en opplevelse av å være orientert. Fortellinger er også svært god underholdning, og god underholdning liker vi alle.

Illustrasjon: Gerhard Munthe (1849-1929). De tre bukkene Bruse, 1908. Norsk Folkemuseum

Hvor kommer eventyrene fra
Eventyrene våre forholder seg ikke konkret til tid eller sted, og de har ukjent opphav. “Det var en gang” og “det hendte borti en skogbygd” er eksempler på en slik tid- og stedløs fortellerstil i eventyrene, og det er kanskje nettopp det som gjør dem så eventyrlige. Fortellingene har reist langt og lengre enn langt for å komme dit de er i dag, i bøkene og i våre minner. At vi kan lese dem er det en helt spesiell grunn til: Folkeeventyrene ble samlet inn av Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe for nesten to hundre år siden. De var redd for at historiene skulle bli glemt dersom de ikke ble skrevet ned, derfor reiste de rundt til bygder og gårder i fjorder og på fjell i store deler av landet. Overalt hvor de reiste fikk de høre eventyr som de skrev ned for ettertiden. Slik ble fortellinger fra et enkelt menneske eller et lokalsamfunn plutselig tilgjengelig for alle, og en del av det vi i dag kaller for den norske eventyrskatten. Kanskje har du hørt historier om Askeladden, Kvitebjørn kong Valemon, Bukkene Bruse eller Tommeliten? De er alle samlet inn av Asbjørnsen og Moe på deres reise. 

Eventyrene som nå er nedskrevet var ikke tatt ut av luften, eller funnet på av Asbjørnsen og Moe. Det var historier som var muntlig overført fra generasjon til generasjon. Når fortellinger vandrer fra munn til munn forandrer de seg ofte litt på veien. Derfor finnes det ofte mange varianter av enkelte eventyr. Mange av eventyrene har til felles at de handler om skapninger fra norsk folketro. Folketro er nettopp det som folk trodde på. Troll, nisser og underjordiske vesener kunne brukes som forklaringer på det uforklarlige. Fortellinger om nøkken som forførte og druknet mennesker i tjern kunne skremme barn fra å leke uforsiktig i vannkanten. Eventyrene kunne oppmuntre til å gjøre gode og ærlige handlinger, og skremme folk fra å gjøre ting som kunne være farlig. Mange skapninger fra folketroen har hatt slike “korrigerende” funksjoner. Likevel tror mange fortsatt at vi deler verden med mer enn det vi kan se. Noen har selv sett eller opplevd noe uforklarlig. Naturen, for ikke å snakke om mørket, gir rom for mystikk og undring.

Eventyrskapningene gleder seg
Jan Holden har vært med å arrangere familiedagen på Siljustøl helt fra begynnelsen. Siden 2012 har arrangementet vært fast inventar på festspillprogrammet, med Holden som kunstnerisk ansvarlig. Han forteller at skogen venter flere nye besøk i år. 
- En heksekjerring, huldre, volver og dryader vil dukke opp i skogen. I tillegg blir figurteater en viktig del av opplevelsen i år, sier han, og kan avsløre at skapningene gleder seg til publikum kommer tilbake. 
- De gleder seg uhemmet til å møte alle besøkende i skogen. Heksekjerringen er særlig spent, og ryktene skal ha det til at hun bærer på en diger hemmelig kasse med ukjent innhold! Den som tar turen kan også risikere å treffe på en kjempestor edderkopp i nettet sitt, en utilregnelig speildame og mystiske musikere, avslutter Jan med et blunk.