-Er det lov med sklitakling?

Tekst: Frank Martin Lilledal

For 24 år siden fulgte min far meg på min første trening. Frem til det hadde vi spilt fotball i hagen, med improvisert mål mellom rhododendronbusken og pålen med fuglehuset i toppen. Jeg vekslet mellom å være David Seaman og Ole Gunnar Solskjær.
Jeg husker enda følelsen av å være ordentlig god i noe for første gang. Å få skryt av Pappa på vei hjem, og høre ham skryte til min mor. En form for ektefølt begeistring som jeg kanskje ikke hadde blitt utsatt for før.
Lite visste min far at dette skulle kulminere i lange timer med kjøring, påståelige krav om å se fotballkamper, og ønsker om uendelige mengder fotballdrakter. Grining i kjellerstuen når Brann og Arsenal tapte. At akkurat denne dagens mestringsfølelsen skulle forme hele livet mitt. Fordi Pappa fulgte meg til trening, og fortsatte å følge meg de neste 15 årene. 

Nå spiller jeg ikke lenger selv. Jeg er blitt trener for et lag. Et litt rart lag. Et lag min far er en del av.
- Er du klar? spør jeg. Han har litt vondt. Kanskje han skal se på i dag. Jeg flirer litt.
- Vi tar det som det kommer.

Snittalder på 72
I Klubbhuset møter vi en gjeng som jeg er ekstra stolt av. Noen har spilt på Brann, andre har aldri spilt fotball. Enten fordi de aldri begynte, eller fordi de ikke hadde fotballag da de var barn. Og så har du de som ikke fikk spille fotball fordi de var jenter.
- Det er fortsatt ikke lov å løpe, sier jeg. Halve forsamlingen titter unnvikende ned i bakken. Gjennomsnittsalderen på 72 år, med tidligere hjerteinfarkt og hofteoperasjoner, trodde jeg skulle bli et naturlig hinder for løping. Det er det ikke.

Kampen er i gang
- Kom an guttar!
- … Og jenter, følges det litt forsinket opp. Latteren sitter løst og alt av plager er plutselig glemt.
- Helge løper, Helge løper! Helge er på sin første trening, så jeg gir ham litt slingringsmonn. Helge fortsetter å løpe, og Pappa står og gliser. Jeg kjenner på en stolthet jeg ikke helt klarer å få tak på.

Treningen går mot slutten.
- Det blir på egen risiko, svarer jeg. Ballen er gjennom, skyter, og der ligger min far nede ved stolperoten. Det blir helt stille, før det brytes ut i entusiastisk applaus når han reiser seg igjen. Det er som å se hele barndommen og ungdomstiden min oppsummert på to timer, absurd nok i form av pensjonister.
Invester tid i oppfølging av ditt barns fritidsaktivitet. Den tiden får du plutselig igjen.