Rune Andersen. Foto Dag Magne Søyland.jpg
08. november 2018 Publisert første gang i Barn i Byen - Kristiansand nr 13/2018

Til alle barn! Fra Rune Andersen

Æ hedår Rune. De fleste av dere vet ikke hvem jeg er. Jeg er komiker. En som står på scenen med mikrofon i hånda og snakker og synger. Jeg er ganske gammel. Over 50.

Tekst: Rune Andersen 

Jeg har en sønn som går i 9.klasse og som heter Edvard. 
Han er den fineste gutten jeg vet om. 
For jeg er jo pappaen hans, så selvfølgelig er han det!

Jeg gikk lærerskolen for mange år siden og ble lærer. 
Men før det, lenge før det, var jeg elev på barnetrinnet. 
Akkurat som dere. 

Jeg begynte på skolen i Kristiansand i 1. klasse. Jeg var den minste på heile skolen.
Og jeg sa minst også. Jeg var helt stille, egentlig. Det er litt rart, siden jeg snakker i mikrofon i dag foran tusenvis av mennesker. Men grunnen til at jeg var stille, var at det jeg kunne ha sagt den gangen, det ville jeg ikke si. Ikke da.
Fordi jeg trodde jeg var den eneste på skolen som hadde det sånn. Hjemme.

Vi bodde i blokk i 6. etasje. Jeg hadde verdens beste mamma. Og tre søstre som jeg var så glad i, og som var glade i meg. Og mormor og morfar som var helt fantastiske og som jeg kunne være hos så ofte jeg ville. Jeg var egentlig ganske heldig. Og litt uheldig.

For jeg hadde en pappa også. Han var en sabla flink sjømann. Han var kongen på havet.

Han var mye på sjøen, og når han kom hjem fikk vi presanger fra heile verden.

Alle de andre ongane var litt misunnelige på oss. Jeg fikk en cowboyvest fra Texas ei gang. Det var det ingen andre i gada som hadde. Pappa var rik når han var hjemme.
Hadde mye penger. Han drakk øl. Det var litt rart, for han blei annerledes når han drakk øl. Han blei sinna. På oss ongane og på mamma.
Vi hadde lengta etter han heile tida mens han var borte og ønska at han skulle komme hjem, men nå lengta vi plutselig til at han skulle reise igjen.
For han slo når han drakk og blei sinna. Da slo han meg, søstrane mine. 
Og han slo mamma. Snille mamma.

Jeg tenkte at det var meg som gjorde pappa sinna, og at han slo fordi jeg var dum og sa teite ting. At det var min skyld at han slo mamma så hun blødde neseblod.

Mamma sa alltid at det ikke var noe farlig og at det skulle gå over. Og vi trodde det.
Men det gikk aldri over. Når det ringte ut fra skolen, var jeg redd for å gå hjem. 
Pappa var hjemme fra sjøen, og han drakk øl og var sinna, kanskje. 
Hvis jeg sa noe dumt eller teit, så ville kanskje alle få juling? Mamma og søstrene mine også?

Men det var bare det at det var ingen som egentlig så meg og hørte meg.

Jeg lukka døra forsiktig opp hjemme. Det lukta litt rart. Øl. Jeg hørte pappa harke: «Hallo?» Jeg lukka døra forsiktig og løp ned trappane og spilte fotball på løkka sammen med kameratene mine. Vi skulle bli fotballproffer. I alle fall skulle vi spille for Start!

Eller jeg skulle bli køntrisanger! Kanskje jeg skulle komme ridenes på en hest med cowboyhatt og synge i mikrofon på høyttalere i heile gada så alle kunne høre meg?
«Welcome home, Rune», skulle det stå på sånne hvite bannere som hang over veien.

Men det var bare det at det var ingen som egentlig så meg og hørte meg.
Unntatt læreren min. Han hette Reidar og var verdens beste lærer. Han kunne jeg snakke med og han hjalp meg. 
For det var ikke min skyld at pappa slo, sa han. Jeg sa ikke dumme og teite ting, sa han.

Jeg valgte å tro på Reidar, på læreren min. Verdens beste lærer.

Fordi jeg hadde verdens beste lærer, mamma, søstre og mormor og morfar, så kan jeg skrive dette til dere og fortelle om det.

For det er ikke din skyld om noen voksne gjør deg vondt. Uansett hvordan de gjør deg vondt. For det er mange måter å gjøre vondt på.

For hvis du opplever det, så skal du vite at vi er veldig mange som har opplevd det før deg, og som opplever det i dag. Og det er ikke din skyld. Det er aldri, aldri barnets skyld.

Du, flotte skoleelev som leser eller hører dette: Si ifra om noen voksne slår deg eller gjør vonde ting med deg. For det har de ikke lov til. Og hvis du forteller det til læreren din på skolen, eller barnehagelæreren din så kan de hjelpe deg!

Nå har jeg fortalt min historie. Håper du vil fortelle din.

Fra Rune Andersen

Andre Artikler