Besteforeldre i byen

Skråblikk av Gunnar Staalesen Illustrasjon: Nhu Diep

Tidene skifter, og alt var bedre i gamle dager. Det er vel noe ikke bare besteforeldre føler innimellom. Men vi som tilhører de store barnekullene født rett etter siste verdenskrig har for lengst blitt både foreldre og besteforeldre, noen sikkert oldeforeldre også, og vi har iallfall sett store endringer, både i livet og i verden rundt oss.

Da vi var små, var det bare radio å høre på, i all hovedsak NRK. TV dukket ikke opp før vi var tenåringer, og i mange år var det bare NRK som gjaldt der også. Datamaskiner og flygende biler var noe som bare fantes i science fiction-fortellinger. Mobiltelefoner tror jeg ikke vi tenkte oss muligheten av; vi hadde jo knapt nok fasttelefon. Selv var jeg tolv før vi fikk noe sånt. De flygende bilene har ennå ikke materialisert seg, men halve befolkningen går med blikket ned i mobiltelefonen, der de blant annet søker etter Pokemons høyt og lavt.

Mobiltelefoner tror jeg ikke vi tenkte oss muligheten av; vi hadde jo knapt nok fasttelefon.

Besteforeldre har vel også forandret seg. Jeg så aldri min morfar (som var den eneste av besteforeldrene mine som levde) i noe som kunne minne om dongeribukser og t-skjorter. I dag vekker vel besteforeldrene oppsikt om de kommer i noe annet, iallfall til hverdags. Og så lever vi stort sett lenger enn våre egne besteforeldre gjorde, med mer tid til overs – innbiller vi oss – når vi er blitt pensjonister, eller NAV-stipendiater, som mange av oss foretrekker å kalle det.

Familielivet har også forandret seg. Da vi vokste opp, var mor i all hovedsak hjemme. I dag er både mor og far i jobb. Vi ble sendt ut i gatene rundt der vi bodde for å leke, da vi var tre-fire år gamle. Nå har alle barn rett på barnehageplass fra de er ett år gamle, og der er de ofte fra åtte til fem, før mor eller far kommer og henter dem, tar dem med hjem, lager middag, ser kanskje litt barne-tv, og så er det til sengs, iallfall for de minste. Livet er garantert mer hektisk enn det var i min generasjons «gode, gamle dager».

Det er en velbrukt klisjé å si at barnebarn er livets dessert. Men klisjeer har nesten alltid en kjerne av sannhet i seg.

Dermed blir også besteforeldres rolle ny. Mange besteforeldre rykker inn som barnevakter, ikke bare på kveldstid, men også hvis et av barnebarna blir sykt og mor eller far ikke alltid har anledning til å skofte jobben. Heldige de som har besteforeldre i byen eller nærområdet og som ikke må ty til mer vilkårlig assistanse i slike situasjoner.

Det er en velbrukt klisjé å si at barnebarn er livets dessert. Men klisjeer har nesten alltid en kjerne av sannhet i seg. Det er en glede å se at nye generasjoner kommer og skal føre livet og tilværelsen videre når vi andre etter hvert blir borte. Samværet med barnebarna blir som en repetisjon av den gangen vi selv var mye yngre og hadde egne barn. Men begeistringen er like stor – enten det nå er over de første ordene, de første stegene, de første barnetegningene, alt det som skal læres, alle de grensene som skal forseres utvides.

Hva besteforeldre kan tilby sine barnebarn av tilstedeværelse og engasjement, veksler selvsagt både mellom anlegg og anledning. Noen barn vokser opp på landet og har besteforeldre som kan ta dem med seg i fjøset, på stølen, ute i frukthagene eller grønnsaksbedene. Noen blir med bestefar ut på fiske i fjorden eller med bestemor på fjelltur. De plukker sopp og bær og lærer seg å leve nær naturen. Andre – i våre dager de fleste – vokser opp i byer eller tettsteder og har et bredt tilbud av både kunnskap, underholdning og opplevelser rundt seg hele året.

Utfordringen for både besteforeldre, foreldre og barnebarn er vel i hovedsak den samme: å få tid nok til å være sammen. 

For besteforeldre i Bergen som vil gjøre noe med sine barnebarn, vil nok deres egne interesser ofte lage menyer. De færreste besteforeldre løper vel rundt og samler på Pokemons, selv om de sikkert burde gjort det når man ser hvor mange kilometere et barnebarn eller to kan legge bak seg med denne aktiviteten. Teaterforestillinger, kinobesøk, besøk på museer, kunstgallerier med egne opplegg for barn, Akvariet – utvalget er ofte større enn at man på noe vis rekker over alt.

I Bergen er vi dessuten begunstiget med Byfjellene. En tur på et av fjellene står høyt på listen over de aktiviteter jeg selv har glede av, både alene og i selskap med barnebarn. En vandring i kulturløypen innerst i Isdalen er et annet tilbud. Besøk på åpne gårder i nærområdet et tredje.

Utfordringen for både besteforeldre, foreldre og barnebarn er vel i hovedsak den samme: å få tid nok til å være sammen. Selv om arbeidsdagen til far eller mor var lenger før, var det som om det var mer tid til rådighet likevel da vi selv var små, men det er nok en feilerindring av samme slaget som den som vil få våre egne barnebarn til å si, når de selv engang blir besteforeldre, at alt var bedre i gamle dager. Tidene skifter, men menneskenes haltende hukommelse er stadig den samme.

Det beste er nok å følge det gamle romerske rådet: Carpe diem! Grip dagen.


Foto av Gunnar Staalesen. Fotograf: Helge Skodvin 

Fakta:

Gunnar Staalesen er forfatter og dramatiker fra Bergen. Han skriver mest for voksne, men har utgitt tre ungdomsromaner: «Vikingskattens hemmelighet» (1990), «Vikingskattens forbannelse» (1992) og «Vikingskattens voktere» (1994).