Jan_02.jpg
03. januar 2019 Første gang publisert i Barn i Byen – Bergen nr. 80/2018

Backstage med Jan Holden

Regissør, skuespiller, dukkefører, dukkemaker, lysmann og prosjektleder. Jan Holden er edderkoppen i byens barnekulturliv og scenekunstmiljø. Barn i Byen fulgte ham fra scene til scene en helt vanlig arbeidsdag.

Tekst: Anders Skogrand Foto: Tove K. Breistein

– Jeg jobber for verdensfreden, sier han, river gråpapir og limer bitene lag for lag på et neseskjellett. Teknikken kalles «cachering». Han bruker to dager på en nese. Over arbeidsbordet henger oransje neser til tørk. På veggen er det utallige bilder av fuglenebb. Han maler nesesnorens ender inne ved neseroten. Det er detaljene som teller.

Saken fortsetter under bildet. 


Billedtekst: BYENS GEPETTO: Dukkemakeren får et forhold til sine dukker. – Jeg er takknemlig for at de gir meg brød på bordet. 

Dukketeaterverkstedets blå dør står åpen og slipper solen inn. Her inne blant dukkehoder, innrammede teaterplakater og styltekostymer er multikunstner Jan Holden sin base.


– Jan, kan du komme og se her litt? Jan tusler bort. Det er få dager til nok en deadline.


Marte Synnevåg har klippet grå og hvite stoffbiter, og festet de med nåler i nakken på et isopor–hode.


– Ser bra ut. Fester dere bitene i økende størrelse nedover som en fjærdrakt?

Jan holder en liten plastfugl i håndflaten.

– Den trenger noe å stå på.

Saken fortsetter under bildet. 


Billedtekst: GROVVERKSTEDET. I det innerste rommet er det store og små verktøy. Alt har sin plass. – Barn får ikke lov å bruke de store maskinene, forsikrer Jan.

Han tar seg en slurk te. Går inn i grovverkstedet. Finner noen runde pinner, måler med fingrene. Dewalt-sagen kapper. Jan holder uten hansker. Runder av hjørnene på den store båndsagen. «Husk og bruk godkjent verneutstyr» står det på et skilt. I gangen utenfor ruver et enormt fuglebur på en kasse. Jan åpner buret, måler, setter inn pinnen som passer perfekt.


– Jeg liker å tenke at når jeg går hjem for kvelden, så hopper dukkene ned fra veggen og har party. Jeg blir glad i dukkene mine. Jeg stod bak scenen på siste forestilling for «Den magiske skogen» og så ned på reven min, og da kjente jeg takknemlighet: Du har gitt meg mat på bordet i flere måneder!

Jeg liker at denne byen setter kultur så høyt. Vi har politikere som prioriterer og legger til rette for et bredt kulturliv.

Jan har drevet med teater i mange år, har turnert i inn- og utland og deltatt i utallige produksjoner. Med sitt arbeid har han vært med å skape tradisjoner. Som forestillingen «Jule­evangeliet» på Barnas Katedral, musikalen «Julens Magi» på Cornerteateret og en årlig familiedag på Siljustøl.

VilVite er neste stopp. Inne i Skaperhagen prater Jan med sine medarbeidere.

– Jeg er arbeidsleder for innredningen av sommerprosjektet. I fjor hadde jeg ansvaret for alt her alene, men i år har jeg folk som jeg setter i gang for dagen.


Saken fortsetter under bildet. 


Billedtekst: MARIONETTER. Dukker fra mange ulike forestillinger henger på rekke og rad på veggen.

Jan oppdager noen bolter som må strammes, diskuterer hvordan et nett skal henges opp. Vi går opp på et roterom og leter etter noe boss de kan bruke i installasjonen.


– Det er rart å ha en skygge, sier Jan og kikker på Barn i Byens utsendte.


– Jeg er vant til å gå overalt og gjøre mine ting. Senere på dagen vender Jan tilbake til VilVite, denne gangen for å klargjøre scenen i vitenteateret. Han senker trosseriggen, leter i ledninger, skyver på spaker, kobler, tester, skrur og sjekker.


– Jeg elsker å jobbe med lys. Leke, skru litt. Det handler om å skulpturere scenen.


Jan sier han er hypersensitiv for lyd. Etter travle dager med mange barn og styr og ståk i en produksjon, kan han sitte om nettene og programmere lys.


Saken fortsetter under bildet. 


Billedtekst: TÅLMODIGHET. Å lage dukker tar sin tid. Midt i deadline og tusen gjøremål må hver ting gjøres ordentlig. 

YT står det på det grønne bilskiltet. Jan kjører rundt i en godt brukt Mercedes Vito-varebil. Innsiden av førerdøren er åpen og mekket på.


– Jeg kom hjem etter en lang arbeidsdag, klokken var over 12 på natten. Da oppdaget jeg at bilvinduet ikke lot seg lukke. Jeg kjørte tilbake til verkstedet, demonterte hele døren og fant frem til en midlertidig mekanisk løsning som holder vinduet oppe.

Det holder inntil han finner tiden til å kjøre bilen på verksted. Ved siden av ham ligger en mappe. «Walkers, Jan Holden».

– Jeg skal spille i en thriller, min første langfilm. Regissøren har skrevet hovedrollen til meg. Det er en litt «spooky» film, men denne gang skal jeg for en gang skyld spille «The Good Guy».


Cornerteateret glir forbi bilvinduet. Jans hjerte banker for dette teaterhuset på Møhlenpris. – Jeg elsker huset. Alt som skjer der, møtene, mulighetene. Siden jeg har vært med siden starten, er jeg godt kjent og mange ønsker at jeg skal hjelpe dem. Jeg liker å si ja. Mitt ord er sterkt! sier Jan med en fast stemme. – Jeg er til å stole på!

Tilbake i Dukkemakerverkstedet har fire ungdommer slått seg ned. De klipper stoff, gjør lekser og prater.


– Tenk at det er seks år siden vi satt her sammen, og dere la fram ideer om en musikal.


Jan har vært med Musikaljentene hele veien: fra manus til sying av kostymer, rekvisitter som er tenkt ut og bygd. Musikaljentene jobber nå med sin tredje musikal. «Julens Magi» skal settes opp for femte år på rad på Cornerteateret. I musikalen «Marerittet» er Jans marionette-dukker en viktig del av handlingen, og selv spiller han hovedrollen, som drømmefangeren Dorian.


Jan bryr seg om dem han møter. Med rolig dempet stemme forteller han om hvor viktig det er og ta seg tid og se den enkelte.

– Vi var ute på en skole med prosjektet «Skriv en Opera», der en skoleklasse skal lage en opera på bare tre uker. En gutt ville ikke bidra, han ville bare ut og spille fotball. Da viste jeg gutten en symaskin, ga ham noe stoff og forklarte hvordan han skulle bruke maskinen. Og han ble sysjefen i produksjonen, og fortsatte å sy bukser og annet etter at vi var ferdige med operaen. Hvorfor jeg viste han symaskinen? Intuisjonen, tenkte at det kunne gjøre gutten litt nysgjerrig.


Jan flyttet som tenåring fra England til Gjøvik og møtte et skolesystem som var alt for begrensende for ham. Han ble den rare engelskmannen som falt utenfor, men som ble reddet av en teatergruppe.


– Jeg skulket skolen og var heller på teateret. Jeg fulgte med og lærte hvordan ting fungerte. Lys, miksebord og kulisser. Jeg har alltid likt å skru og finne ut av ting.


Han slentrer gjennom byen med kurs mot Verftet og Bergen Dansesenter. I sekken ligger små neser til ballettfugler og lange nebb til svarte hip hop fugler. Barn og ungdom får på seg hver sin nese. Noen skyter med nesestrikken. To barn begynner å nebb–fekte. Jan sitter på huk i mylderet av unge ballettdansere. Han hjelper med å sette på nesene riktig. Så setter han seg inntil speilveggen og ser instruktørene lede barna gjennom den avtalte koreografien. Tidligere på dagen har Jan vært innom Banco Rotto og hentet festivalpass til hver av deltagerne.

– Jeg liker at denne byen setter kultur så høyt. Vi har politikere som prioriterer og legger til rette for et bredt kulturliv.

Mange kommer innom Dukketeaterverkstedet i løpet av arbeidsdagen. Noen skal låne kostymer, andre trenger et råd, en trenger en klem og en annen en kopp kaffe. Asbjørn Sundal fra gruppen Papagøyene er bare innom i et friminutt, han er ringevikar på en skole. Sammen undersøker de et forsterket oppheng til en svær lydinstallasjon, som spiller de første tonene i Sæveruds Rondo Amoroso.

– Jan er gull i gullets rette verdi. Uten ham ville det ikke vært noe fritt scenekunstmiljø i byen! utbryter Asbjørn, før han forsvinner tilbake til sin lærerjobb.


Hjemme venter noen marmorblokker, et skrin med vakre steiner, et buddhistalter og en dykkerdrakt. Jan meldte seg på et steinhoggerkurs, men måtte avlyse på grunn av en alt for høy strømregning.

– Jeg har et par marmorblokker som jeg vil begynne å hogge på.

I et skrin gjemmer han vakre steiner.

– Steinene har en spesiell betydning for meg. Det er godt å ha de der.

På fritiden elsker Jan å dykke. Han har tatt mange kurs og har sertifikat til dypvannsdykking.

– Det er fantastisk å la seg drive av strømmene. Det er som om jeg flyr.



Fakta:

Jan Neal Christopher Holden (52): Skuespiller, regissør, dukkemaker og buddhist.
Ansatt i Skuespiller- 
og dansealliansen. Han har base på Dukketeaterverkstedet i Bergen. Jobber for Kompani13. Har jobbet på ulike steder som DNS, Hordaland Teater og Nordland teater, figurteateret i Nordland. Turnert i inn- og utland med forestillinger.

Aktuell med:

«Juleevangeliet» i Nykirken. Figurteater av og med Dukkenikkerne. 3–10 år. lørdag 15. desember kl. 13 og
kl. 15. Kr. 100/150

«Julens magi». 5-års jubileum på Fana Kulturhus og Cornerteateret. Musikal med Musikaljentene. 8.12–20.12. For alle.


 

Andre Artikler