På tuppa etter tur

Tekst: André Marton Pedersen Illustrasjon: Nhu Diep

Samboeren min Line bare rister på hodet. Vi har fire barn sammen og nå klargjør jeg til nok en tur ut med dem.

– Får du aldri nok? roper hun til meg der jeg står i sportsboden og balanserer fire ørretsluker, 0,25 mm fiskegøtt og en termos mellom hendene.

– Må du alltid ut på tur? Kan du ikke bare for en gangs skyld være hjemme og slappe av? Du ser ut som en villmann i ansiktet. Hva er det med deg? Er det bare natur som står i skallen din? Du var jo ikke slik før, sukker hun.

Jeg legger fra meg termosen. Egentlig har hun rett. Før var jeg ikke sånn som dette. Før måtte jeg ikke alltid på tur. Nei, før var jeg en kulturell mann. Nemlig! Jeg var på nikk med teaterkjennere og kunne min Hamlet. Som teaterskribent for den hippe gratisavisen «Natt&Dag» gikk jeg dessuten med veske. Det var kult det! Jeg frekventerte opera og hørte på Bobby Hughes Experience og DJ Kahuun. Men nå, 20 år senere, er jeg forandret til en naturmann, en villmann, som Line kaller meg. Hadde 2000-modellen av meg møtt 2017-modellen av meg ville 2000-modellen trolig løpt i motsatt retning!

Hva skjedde på veien? Hvordan kunne det ta slik av? Jo, nå husker jeg! Det var Bo! Sønnen min Bo, alt er hans feil. Da han ble født våknet urmannen i meg og siden den gang har jeg vært helt på tuppa på tur. Hormonstyrt turgåing! Jeg ville gi Bo det jeg selv fikk som liten: gode naturopplevelser. Derfor tar jeg barna mine med både til sjøs og til fjells – og de elsker det.

Jeg var jo ikke så turgal før jeg fikk barn, men det er vel lov å forandre seg i løpet av livet?

– Hva med å sette seg ned, ta seg en kaffe og lese litt i Morgenbladet? Hvorfor må du hele tiden ha så masse prosjekter, André? roper Line fra 2. etasje. Hun tramper ned trappene i retning sportsboden. Jeg har lyst til å gjemme meg, men er fanget inne blant fiskestenger og ski. Hun har jo rett. Det blir kanskje litt for mye tur og litt for lite kultur. Jeg var jo ikke så turgal før jeg fikk barn, men det er vel lov å forandre seg i løpet av livet? Så kjedelig det er å være dønn lik fra start til mål. Det er fint at vi utvikler oss, får nye interesser og ikke spiser samme gamle suppen år ut og år inn. Har ikke du også forandret deg siden du var i 20-årene?

Men det fins vel grenser.

Kanskje jeg kan bli som før igjen? Jeg elsker jo teater, film, konserter og slikt fortsatt. Kanskje jeg skal invitere Line med på Harmonien, eller finne på et eller annet skikkelig kulturelt med henne? Men hva med barna? De elsker jo at jeg tar de med ut på tur! Vil de kjenne igjen en pappa som pugger Bertolt Brechts «Trommeln in der Nacht» på kveldstid, går med røde sokker og kan Ibsen baklengs?

Kanskje jeg skal begynne å gå med veske igjen?! Da blir jeg en sånn kul pappa, nemlig.

Jeg tar sjansen! Jeg skal pokker meg ta bli så kulturell at Linda Hofstad Helleland bare kan se langt etter meg! Kidsa takler nok André versjon 2.0 godt. Det er dessuten sunt med litt kultur for dem, ikke bare natur. Og kanskje jeg skal begynne å gå med veske igjen?! Da blir jeg en sånn kul pappa, nemlig. Det ville de vel likt?

Men akkurat nå må jeg bare skifte gøtt på denne fiskesnellen. Multifilament passer nok havstangen bedre. Og så må jeg sy igjen hullet i soveposen og ordne bøylen på ryggsekken. Det er forresten meldt ganske bra vær etter klokken fire i dag. Da rekker jeg en liten fjelltur også. Og neste helg er det jo langhelg. Synd å ikke dra til fjells da. Eller skal jeg invitere klassen til Bo med på telttur?

Men etter det. Ja, etter det skal jeg skjerpe meg. Da blir det kultur for alle pengene! Og så skal jeg ta en master i kriseledelse og logistikk. Det har jeg egentlig alltid vært interessert i!