Hvem er jeg?

Tekst: Espen Gamlund Illustrasjon: Nhu Diep

Her forleden skulle jeg på et seminar med nye mennesker. Det hele begynte med den sedvanlige runden rundt bordet: «Bruk fem minutter til å fortelle om deg selv». Jeg liker ikke sånne presentasjoner. Ikke fordi jeg gruer meg til å fortelle om meg selv. Ikke fordi jeg ikke vil høre om andre. Nei, problemet er at slike presentasjonsrunder lett blir overfladiske. Folk forteller uinteressante ting som seg selv, som hva de heter, hvor gamle de er, hvor de bor, hvor mange barn de har, eller hvilke interesser de har. Slike biografiske fakta forteller noe om oss, men det forteller ikke hvem vi er.

Hvem er vi så egentlig? Spørsmålet har selvsagt flere svar, og det har flere lag. Å utforske hvem vi er, er derfor litt som å skrelle en løk. Vi starter ytterst og jobber oss innover. La det ytterste laget være de biografiske faktaene om oss. Det neste laget kan være hvem vi er i kraft av ulike roller vi har. Jeg er filosof, professor og forfatter. Dette er ulike yrkesidentiteter jeg har. Er jeg disse yrkesidentitetene? Til sammen definerer de antagelig en god bit av hvem jeg er.

Jeg er også far til tre barn. Mange snakker om livet før og etter de fikk barn. Det å bli forelder er en transformativ opplevelse, som forandrer oss på en måte som er med på å definere hvem vi er.

Vi skifter ofte identitet i hverdagen. Når jeg har levert barna i barnehagen om morgenen, fratrer jeg min forelderidentitet og glir inn i yrkesidentiteten. Dette skiftet er viktig som en påminnelse om at vi ikke bare er familieidentiteten vår. Jeg er ikke bare forelder. Motsatt når jeg forlater kontoret for å hente i barnehagen. Jeg er ikke bare professor. Men så tar jeg ofte med meg jobben hjem.

Noen identiteter er mer bestandige enn andre. Jeg er forelder til den dagen jeg dør, eller til barna mine dør. Jeg er professor til den dagen jeg pensjoneres. Jeg er også sønn til den dagen moren min dør. Disse identitetene bærer jeg med meg gjennom store deler av livet. Mange fyller også livet med hobbyer eller interesser som er med på å definere dem. Noen er musikere, fotballtrenere, naturelskere, vinkjennere, religiøse, eller ateister. Slike identiteter forteller også noe om hvem vi er, og kan være mer eller mindre bestandige.

Vi nærmer oss løkens kjerne, som virkelig definerer hvem vi er. Her finner vi vår personlige identitet. Det handler om hva som gjør oss til den vi er fra begynnelsen og til slutten av livet.

Noen mennesker tror vi er sjelen vår. Den implanteres ved unnfangelsen, og fordi sjelen forblir den samme gjennom hele livet, så er du og zygoten du oppstod fra, én og samme: samme sjel, samme person. Sjelen er også veien til etterlivet.

Andre hevder vi er kroppen vår. Ettersom vi har den samme kroppen gjennom hele livet, er det ikke unaturlig å tenke at den er kilden til vår identitet. Men kroppen gjennomgår store forandringer: hudceller, blodceller og hår skiftes ut, skjelettet forandrer seg, og nyrer, lunge og hjerte kan erstattes. Kort fortalt: kroppen er ikke den samme gjennom hele livet.

En tredje mulighet er at hukommelse er kilden til personlig identitet. Hukommelse knytter oss til fortiden på en måte som gir oss identitet over tid. Jeg husker hva jeg gjorde i fjor. I fjor husket jeg hva jeg gjorde året før, også videre bakover i tid. Jeg er meg fordi jeg husker meg selv fra tidligere. Slik gir den episodiske hukommelsen meg kontinuitet i livet mitt. Problemet er at jeg ikke husker at jeg ble født.

En fjerde mulighet er at personlig identitet ikke er så viktig som vi tror. Vi forandrer oss så mye i løpet av livet at det virker fjernt å forestille seg et «jeg» som forblir mer eller mindre identisk over tid. Vi er ikke noe annet enn en samling av mentale og fysiske egenskaper, som kropp, sinn, hukommelse, interesser, preferanser og følelser. Det er ikke noe «jeg» i tillegg til dette.

Det var litt om meg. Hvem er du?

FAKTA:



Espen Gamlund, professor i filosofi ved Universitetet i Bergen, og pappa til tre barn på 2, 4 og 16 år. Har også en golden retriever og hytte på fjellet.