
Den lange tissepraten
Forfatterintervjuet: Svein Nyhus
Når en tissepause ikke bare er en tissepause, men selveste inngangen til Utopia.
Tekst: Nhu Diep Foto: Gyldendal
Den fantastiske åpenbaringen bak vannlatingen – hvordan i all verden kom du på den ideen, Svein?
– Ideen kom da jeg for noen år siden tisset ute. Jeg stod i et kratt i skyggen mellom to runde svaberg. Kanskje jeg skulle lage en bildebok om et sånt øyeblikk? Om å finne et lunt sted, lette på trykket, ta det med ro og la tankene fly? Det er noe alle kan kjenne igjen. Og jeg tenkte den situasjonen kunne være en fin ramme for en lek med ord og bilder. «Steder å tisse» handler om å tisse borte og hjemme, inne og ute, om små opphold som kan bli magiske opplevelser for dem som kjenner etter. Hovedpersonen er en gutt, og boken er fra et gutteperspektiv. Det er han som forteller, reflekterer og føler, både over det å tisse og det å ha en tiss, og alle de plutselige tankene som oppstår.
Er boken kun ment for gutter?
– Nei, boken handler om å tisse, om å finne steder, kjenne at vi lever, og at det er gøy å fantasere. Det gjelder selvsagt også for jenter. Men hovedpersonen er tilfeldigvis en gutt. Så det er han jeg har tegnet på alle bildene. Jeg vil ofte lage figurer som passer for både jenter og gutter, men det er vanskelig å ikke bestemme kjønnet når jeg tegner noen som tisser. Derfor vil nok gutter kjenne seg mer igjen i den oppreiste tissestillingen.
«Men tisser fuglene på himmelen?
Kan de tisse når jeg ikke kan se noe?
Og fluer? Og edderkopper?
Og flaggermus og spøkelser?
Må de også stoppe og tisse litt?»
Tror du gutter og jenter filosoferer over de samme tingene når de tisser?
– Tankene vandrer i mange retninger, både hos jenter og gutter og store og små. Likevel tror jeg barn er enda mer tilstede her og nå enn travle voksne som grubler og gleder seg og tenker på andre ting? Barn tenker kanskje heller ikke så mye over at de tenker? Men det er nok lettere for gutter å tisse ute. Vi trenger bare å finne et sted, åpne buksesmekken og styre strålen. Jenter må passe litt mer på, tror jeg? De må ikke miste balansen og falle, ikke søle på tøyet og passe på rumpen så den ikke stikker seg på kvister og pinner? Men jeg regner med at jenter er akkurat like glad i å ta pauser, i få det gjort, titte rundt seg og tenke i fred? Jeg har lyst til å lage en bok som ligner, der det er en jente som tisser. Men det er ikke sikkert jeg orker å sitte noen måneder med det.
Illustrasjonene til Svein Nyhus er uttrykksfulle, finurlige og vidtfavnende. Sidene er fylt med en varme og omsorg. Han leker med ulike tegneteknikker som blyantstreker, tusj, maling og kollasj, og ferdigstiller digitalt. I «Steder å tisse» benytter han en fargepalett som kun består av to farger, blått og gult, og alle de utallige valørene innenfor disse to. Sånt sett klarer Nyhus å skape en ro som er helt unik, nærmest hellig.
Men hvordan forklarer og opplever forfatteren og illustratøren dette uttrykket selv?
– De fleste liker mye forskjellig. Det gjør også jeg. Men det er ikke alt jeg får til. Når jeg lager bøker og bilder som skal gi noen en opplevelse, er det ikke noe som er rett og galt. Eller noe som er best og verst. Det er ingen matteoppgave eller idrettskonkurranse. Tvert imot. I kunsten er det plass til forskjellige løsninger, opplevelser, smaker, lyder, farger, uttrykk og inntrykk. Det er en fin tanke som trøster og trigger meg. Jeg får lyst til å lage, lyst til å leke, lyst til å prøve. Å forsøke blir nesten det viktigste. Det er et eksperiment, og jeg har ikke kontroll. Kanskje jeg snubler og skader meg. Eller kanskje jeg oppdager en skatt der jeg ikke har vært før?
Til tross for et dempet og harmonisk fargevalg, er det mye dynamikk i enkeltillustrasjonene og mellom de ulike oppslagene. Mennesker, dyr og ting blir forenklet, fordreid og overdrevet. Ved å benytte seg av virkemidlene som formkontrast, strekkontrast, plassering og utsnitt, klarer Nyhus å skape et hierarki og få frem det som er aller viktigst. Ser man nøye etter vil man oppdage skjulte meldinger i de snedige detaljene.
Saken fortsetter under bildet.
Kan du fortelle om tegneprosessen? Har du et konkret bilde i hodet som du setter i gang med å visualisere eller blir tegningen til underveis?
– Først ville jeg tegne superenkelt, fort og levende. Men jeg ville også løfte fram den lille tissepausen, vise at den er fantastisk selv om mange ikke tenker at den er så viktig. Da ville jeg overdrive og imponere, med pynt og detaljer. Jeg ville være ekstra grundig og nøye. For det kan også være en effekt. Å bruke lang tid. Så jeg prøvde og pirket i månedsvis. Angreknappen på datamaskinen var nyttig, men alle mulighetene i tegneprogrammet ble også farlige. Jeg klarer nesten ikke å stoppe. For jeg kan alltid tegne og skrive annerledes, og jeg har mulighet til å prøve det ut. Sånn er det ikke når jeg tegner på papir. Jeg kan selvsagt viske bort og ta nytt ark, men ofte sitter streken og fargen bom fast når jeg først har tegnet noe. Så ja, bildene ble til underveis. Jeg visste nok hva det viktigste i tegningene skulle forestille, men ikke hvordan jeg skulle forme det. For hver bok lager jeg kjøreregler og veivisere som skal hjelpe meg å komme dit jeg vil. Det kan være små huskelapper der jeg skriver at jeg skal «bare bruke tissegult og tankeblått», «tegne på datamaskinen, ikke på papir» og så videre.
«Gutter tisser. Jenter tisser. Og bebiser tisser. I bleia og i potta. Pappa tar med mobilen. Mamma lukker døra.»
Hva var enklest og hva var vanskeligst å tegne i boken?
– Jeg liker å tegne figurer og dyr. Men det vanskeligste er kanskje … å bli fornøyd? Jeg holdt på å gi opp fordi det ikke ble som jeg ville. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal, og ikke kjenner jeg veien, men når jeg kommer dit, vet jeg at jeg er framme. Så jeg tegnet mange detaljer om igjen og om igjen. Men gutteansiktet bak på boken er det første forsøket. Det gikk fort. Ja, jeg vil vise og prøve nesten alt. Derfor blander jeg det som er lite og det som er stort, rundt og firkantet, tungt og lett, kaldt og varmt, sånt som er klussete og sånt som er kjempenøyaktig. Jeg vil få med det enkle og det kompliserte, det tullete og det alvorlige. For kanskje jeg kan etterlikne livet, i hvert fall bitte litt?
Er det noen tisseøyeblikk fra din barndom som du husker?
– Da jeg var gutt, bygde vi hytter av gamle materialer som vi fant i skogen. Vi pleide å lage tisserenne av to planker som vi spikret sammen i en kjempelang V-form. Da kunne vi tisse inne i hytten og la tisset renne langs tisserennen ut gjennom hytteveggen. Men tisserennene var aldri tette nok, og det dryppet i sprekken mellom plankene. Jeg husker også at jeg tisset på meg på kino. Jeg var tolv år, stor gutt, men det skjedde likevel. Jeg klarte alltid å holde meg, men jeg var veldig sjenert, og hadde drukket for mye på forhånd. Halve filmen satt jeg bare og holdt meg, for jeg turte ikke å be folk reise seg på seteraden og slippe meg forbi, ikke sånn midt under filmen. Eller kanskje jeg ikke klarte å velge og lot naturlovene bestemme? Det trikset bruker jeg noen ganger når jeg tegner og ikke vet hva jeg bør gjøre. Jeg venter så lenge at det bare blir ett valg, en mulighet, en sjanse igjen. Da blir det som det blir. Jeg rakk uansett ikke å gå på do, men lot det varme tisset strømme ut og ned langs det venstre benet. Det var vinter, og jeg hadde lange, mørkeblå ullunderbukser. Det var kaldt da jeg gikk hjem.
Saken fortsetter under bildet.
Har du et favoritt-tissested som ikke er innenfor husets fire vegger?
– Som voksen prøver jeg å ikke tisse på samme sted, ellers kommer det til å lukte vondt der. Når jeg pusler på datamaskinen på hjemmekontoret mitt, fyller jeg en drikkeflaske med lettcola, kaffepulver, skummet melk og vann. Da blir det mye som må ut i løpet av dagen. Hvis jeg går luftetur med konen min, blir jeg nødt til å finne skjulesteder der jeg kan tisse uforstyrret. Noen av de fineste naturopplevelsene er å finne ukjente avkroker. Da kan jeg stå musestille med et blad som stryker meg på kinnet, solen som blinker i en duggdråpe og en edderkopp som kravler i mosen på berget foran meg. Jeg liker også å tråkke utenfor stiene. Jeg har lange bein og føler meg som en elg. Jeg knekker kvister under føttene og brøyter meg gjennom. Jeg går ikke langt, bare noe meter vekk fra veien. For jeg er ingen idrettsmann. Men det er gøy å leke og kjenne at kroppen lever.
FAKTA:
Svein Nyhus (f. 1962) er en av Norges fremste bildebokforfatter og illustratør. Han har gitt ut over 15 bildebøker med egne tekster, og illustrert mer enn 20 for andre. Flere av hans bøker er oversatt til andre språk. Nyhus har mottatt utallige priser for sitt arbeid, som Brageprisen, Kulturdepartementets litteraturpris, Bildebokprisen, Bokkunstprisen og Kritikerprisen. Nå er han aktuell med sin nyeste bok, «Steder å tisse» (2021).