Anmeldelse: «Yana og Yetien»

Anmeldelse av Solveig Wivestad

Lille Scene er mørklagt, med unntak av et stort opplyst fjell og det spilles dempet folkejazz.

Yaya, Anna eller Djana?

Vi møtes av to dukkeførere, som hilser publikum med et «Heigu!» De fløyter og drar et fresende damplokomotiv frem på scenen, som plasseres i en landsby med skakke, enkle trehus. Når toget drar videre står det en jente igjen alene på perrongen. Lovens lange arm møter henne og hun presenterer seg «Yana». Politimannen ser i passet hennes og nokså overbærende uttaler han navnet med en slags joddlyd «Djana».

Hun blir plassert i et fosterhjem med en småhysterisk mor og hennes tre måpende rakkerunger. Igjen blir navnet for vanskelig å uttale og hun blir hetende «Anna». Yana opplever ikke mottakelsen bare vennlig og blir forlatt av ungene i en skog, like ved foten av fjellet. Fortvilet vandrer hun innover snølandskapet, med skumle lyder rundt seg. Der treffer hun en liten Jeti, som heter Jeti Boo. De utvikler et vennskap og hun blir nå kalt «Yaya».

(Saken fortsetter under bildet)



Imens har Yanas fostermor meldt henne savnet, og to ganske enkle og komiske politikonstabler leter etter henne. De får raskt ferten på Yeti Boo og fanger ham for å gjøre ham til et zoologisk høydepunkt i landsbyen. Yana er atter en gang forlatt. Spenningen når et høydepunkt, når Yana jages ned av fjellet av Yeti Boos mamma. Uten å røpe for mye, ender det godt og alle finner sin tilhørighet, også Yana – og nå klarer alle å si navnet hennes riktig.         

Omsorg i hver bevegelse

Dette er fortellingen om en jente som er ny i landet og hennes kamp for å tilhøre. Følelsene hennes blir sterkt formidlet gjennom dukkeførernes omsorg, som legges i alle bevegelser, sammen med stemmebruk og mimikk. Til og med bena hennes beveges med en utrolig varsomhet. Det er rørende å se hvordan dukkeførerne etablerer en relasjon til dukkene og levendegjør dem for oss. Den vakreste scenen er når Yana glir på isen og hun begynner å danse. Hun svever og rører seg med velkoreograferte bevegelser, til østlig-inspirert musikk. Forestillingen inneholder også noen morsomme scener, som får både barn og voksne til å le høyt. Det hele gjøres elegant og sømløst, der førerne veksler mellom å være anonyme, samtidig som de forlenger karakterenes uttrykk.

(Saken fortsetter under bildet)


Dukker med karakter

Handlingen utspiller seg både i miniatyr, mellom husene med bittesmå dukker og til en mer tett-på-scenografi med store, flotte dukker fulle av karakter. Håndverket som er lagt ned i disse dukkene er imponerende, og karikaturene av de ulike figurene som vi møter på er gjennomtenkte.

Scenen er delt inn i tre moduler, der to av dem flyttes på med enkle grep. Dette fungerer godt og det gjør sitt til at dukkene får mest plass – noe som de fortjener. Språket, som er sammensatt av europeiske språk, er forståelig nok til å henge med i – og understreker samtidig Yanas utfordringer i møte med dette nye. Dette språklige grepet får oss samtidig til å reflektere; det er ikke så viktig hvor vi kommer og hvilket språk vi uttrykker oss med og hvor vi til sist lander, så lenge vi prøver vårt beste å forstå hverandre.

Denne forestillingen anbefales på det sterkeste, men kanskje for litt eldre barn, med tanke på tema og noen skremmende scener.

Yana og Yetien
Spilles på DNS Lille Scene tirsdag 28. og onsdag 29. mai