«Halvt oberst, halvt marsipan»
Tekst: Anders Skogrand Foto: Tove K. Breistein
Adele Lærum Duus er et energifelt på scenen. Hun driver enkvinneteateret «Lys Levende Adele», sjonglerer et utall forestillinger og skriver samtidig på sin tredje barnebok. Hun dukker opp overalt. Den ene dagen spiller hun i Bodø, den neste på Barnas kulturhus i Bergen, den tredje tar hun en powernap på en fergekai på veien hjem fra Odda. Hva driver henne? Hva er motoren?
Barn i Byen spurte multikunstneren om vi kunne få være med i bilen og følge henne tett en hel dag.
Dagen før tikker det inn en SMS: «Gleder meg til i morgen. Håper jeg ikke sliter deg ut … :-). Hvis du vil ha en rask kopp kaffe som kickstart før vi drar, og si hei til familien min så kan du komme kl. 07.10». Ny SMS: «Forresten – ta med matpakke! Vi spiser i farta! :-)»
Nødproviant
I det oransje rekkehuset har familien allerede feiret sønnens bursdag, og Adele strekker seg på tå for en velkomstklem og inviterer til en kjapp kaffekopp ved det trehvite spisebordet. Elise (9) gir fire sjokoladebiter til mamma som nødproviant. Utekaninene Trampe og Oline skal også ha mat, før vi trasker mot fellesgarasjen der Adeles røde varebil, «Tyttebæret», venter – fullstappet med scenografi, lyskastere og «Adeles Fixekasse» med verktøy om noe ikke virker som det skal.
Saken fortsetter under bildet.
Foto: Dream Team. Adele, 154.5 cm på strømpelesten, passer perfekt inn i «Tyttebæret» sitt bagasjerom. Sammen farer de land og strand rundt for å gi barn en leken teateropplevelse.
Kaféprat på glatten
Før hun starter motoren er det fram med kjøreboken. Tidsoberst Adele påpeker at vi er tre minutter etter skjema, hun setter sin ære på å komme presis. Det er mørkt og glatt på veien. Opelen er skodd med nye vinterdekk. Adele skravler i vei, mens hun fører oss helt uanstrengt i retning Sotra og dagens første spillested. Det er som vi sitter på kafé og prater. Med mor fra Bærum og far oppvokst i doktorgården på Voss, snakker Adele østlandsk med bløte konsonanter. Det høres ut som hun er fra beste vest med guvernante fra Sørlandet.
Adele sier hun har fått i gave et grunnleggende godt humør, en stor porsjon utholdenhet og en positiv holdning til livet. Når hun snakker slår hun av og til over til en annen dialekt, lager rare grimaser, blir gammel dame eller traust hedemarking. Det er som om hun selv spiller i en evig forestilling.
– Jeg er yrkesskadet, sier hun og ler.
Silkebånd i en tinneske
Hun var åtte år, pakket tøfler, smurte en matpakke og tok bussen inn til byen til Den Nationale Scene for å spille teater. De blå silkebåndene hun hadde i håret i sin teaterdebut «En glad gutt», oppbevarte hun i en tinneske som hun tok med på skolen og viste venninnene sine. Hun elsket alt ved teateret. Luktene, menneskene, skillet mellom det publikum ser og det som er på den andre siden. Tre år i lykkerus, så var det slutt. Etter teaterlinje på folkehøgskole og en ekstatisk, men kortvarig lykke som Hedvig i «Vildanden» på DNS, søkte hun tre år på rad til opptak på Statens Teaterhøgskole, men kom ikke gjennom nåløyet.
Hun ga opp drømmen om teaterskolen, tok utdannelse i litteraturvitenskap, begynte å jobbe i Fjell kulturskole og laget sine første egne forestillinger.
Saken fortsetter under bildet. 
Foto: Medbrakt lunsj. Rett før forestillingen skal i gang, er det tid for en rask lunsj.
For 11 år siden tok hun steget og startet eget firma, «Lys levende Adele» for å jobbe med teater- og litteraturformidling på heltid. Sakte, men sikkert har hun jobbet seg fram til der hun er i dag. Når vi spør hvem hun er, svarer hun «halvt oberst, halvt marsipan». Hennes arbeidshverdag er preget av nøyaktig presisjon og stramt tidsskjema kombinert med en lidenskap, varme og barnlig begeistring for teateret og publikum.
«Høy» hver dag
Hun kaller det sitt «drug», dette er bare noe hun «må» gjøre. Hun får et kick av å komme til ukjente steder, spille for nye barn, applausen, før hun suser videre til neste sted. Alltid på veien. Uansett. Flommen herjet i Årdal og hus ble evakuert, men «Lys Levende Adele» snudde ikke, det var noen som satt og ventet på at hun skulle komme å spille for dem.
En tidlig morgen på speilglatte veier i Sogndal, bilen seilte ukontrollert og havnet på tvers av veibanen, Adele pratet litt med «Tyttebæret» før hun kjørte videre. En annen gang hadde hun 40 i feber og var sjaber, da proppet hun i seg paracet og fullførte forestillingen. Blir Adele dårlig mottatt et sted, gjemmer hun vekk de negative følelsene og møter alle med et smil. Ingenting skal ta fra henne fokus: Å levere en best mulig teateropplevelse. På veien tilbake hender det at hun trenger en seks minutter «power nap» i bilen.
Saken fortsetter under bildet. 
Foto: FixeAdele. Adele er sin egen lys- og lydmann, hun har selv bygd scenografi og dukker. Om noe ryker fikser hun det. Som oftest. – Det var på Kulturhuset på Voss. Plutselig sviktet lyden, det var stedets anlegg, så jeg kunne ikke gjøre noe med det. Jeg gjennomførte forestillingen og beklaget etterpå for hva som hadde skjedd. Det gjør fortsatt vondt når jeg snakker om det.
Helt sjef
Klokken på dasjbordet viser 08.00 i det bilen svinger inn på en øde parkeringsplass på baksiden av Tellnes skole. Sjåføren jubler, vi ankommer helt presis. Inn en dør og vi står i en tom gymsal. Jeg blir henvist til en lav benk, riggingen gjør hun best alene. Rekorden er 25 minutter. To skjermbrett, klesskift må henges i rett rekkefølge, PC med musikk og høyttalere kobles, fjernkontrollen plasseres i bukselommen. To lyskastere skal skrus opp. Adele, med sine 154.5 cm på strømpelesten, bruker haken til støtte, strammer en skrue før hun skyver opp stativet til full høyde.
Fire gutter henter fram oransje plaststoler, slitte gymmatter og benker. Adele dirigerer dem rundt. Når alt er klart, gjenstår rekvisittsjekk og en kjapp stemmeoppvarming, mens hun kler seg om. Adele danser inn på scenen. Hun er i gang.
Gulerøtter og eplebiter
Fem roller, to dukker, hektiske sceneskift og en vill ballongferd er gjennomført. Applaus, før barn stimler sammen rundt henne. Nå venter nedrigging, utstyr som skal tilbake i «Tyttebæret» og kongelig vinking til barna i det vi kjører ut skoleporten.
Over Sotrabroen bryter solen frem gjennom morgendisen. Adele vasker hendene med «Rene hender», plasserer en liten matboks ved girspaken og knasker gulerøtter og eplebiter. «Tyttebæret» tråkler seg inn til sentrum, passerer Jernbanestasjonen og fyker opp en liten bakke, Adele er litt usikker på om det er helt lovlig. Vi stopper nedenfor et gult 1700-talls trehus: Bergens Barneasyl, byens eldste barnehage.
Igjen skal alt utstyret bæres, gjennom porter, opp en lang trapp og inn i en ærverdig gammel sal der Adele begynner å rigge. Etterpå setter hun seg og gomler en kjapp lunsj, mens hun sjekker nye oppdrag på mobilen.
Saken fortsetter under bildet. 
Foto: Forestillingen i gang. Teskjekjerringa ønsker velkommen, og så skal det danses og kostes. Musikken styrer hun fra en liten fjernkontroll i lommen. Det er mye lek og energi i forestillingen.
Der er du, ja
Forestillingen er i gang. Backstage er jeg vitne til hvordan Adele endrer stemmeleie, dialekt og kroppsholdning, samtidig som hun lynraskt skifter kostymer. Hun tørker svetten fra pannen, oppdager at en løsbart ikke er der den skal være, roter lynraskt rundt i lommer, finner barten og kommer fram på scenen igjen.
Det er disse møtene jeg lever for, jeg suger det til meg
Adele er i gang med nedriggingen. En jente med store øyne kommer stabbende inn.– Der er du, ja, sier Adele. Den stramme tidsobersten viker plass for hennes «marsipanhjerte» og med mild stemme og rolige bevegelser inviterer Adele den lille jenten til å hjelpe til. Små biter av gaffatape blir til en tversoversløyfe som hun vil at Adele skal prøve.
– Det er disse møtene jeg lever for, jeg suger det til meg! sier Adele etter at smårollingen har gått.
ZombiAdele
Vi kjører avgårde i retning dagens tredje stoppested: Kunsthuset Wrap i Møllendalsbakken, et litt «scruffy» sted der scenekunstnere kan leie rom for å utvikle sine prosjekter. Her oppbevarer Adele scenografien til sine forestillinger, sirlig lagret på hyller inne på et lite rom. Vi ledes forbi et verksted og flere øvingsrom. I produksjonsperioden får Adele et flytende forhold til tid. Hun må sette klokken på for å huske å gå på do eller spise. Adele er glad for at mannen og barna krever sitt, og holder henne på plass.
Saken fortsetter under bildet.
Foto: Levebrød. Etter forestillingen har mange av barna behov for å ta på tingene, ta på meg og snakke med meg. Det er dette jeg lever for, sier Adele. – Etter uker med veldig lange arbeidsdager kom jeg en kveld alt for sent hjem.
Jeg er bare så glad for at jeg får fiskepudding.
I steden for kjeft møtte mannen min meg med varm middag, fiskepudding og gulerøtter. Store tårer rant ned på fiskepuddingen. Barna spurte meg hvorfor jeg gråt.
– Jeg er bare så glad for at jeg får fiskepudding, hulket jeg. Mørket har falt utenfor, klokken har passert fem og Barn i Byens utsendte reiser hjem, rimelig utmattet, mens «Tyttebæret» fører en ikke helt lys levende Adele trygt hjem.
SMS kl. 19.37: «Jeg har gått inn for landing i sofaen etter lasagne og bursdagskake. men så tenkte jeg plutselig: Ble stearinlyset som sto på Wrap slukket før vi dro?»
Fakta:
Adele Lærum Duus (42), gift i snart 20 år, tre barn, driver enkvinnefirmaet «Lys Levende Adele» med teater- og litteraturformidling som felt. Adele lager forestillinger, spiller teater på skoler, barnehager, kulturhus og bibliotek. Innimellom skriver hun barnebøker om sin doktorfamilie: «Oldefars Ulveskinnspels» (2012) og «Farfars Bombekrater» (2015), begge utgitt på Mangschou forlag. Skriver nå på bok nr. tre. Adele holder foredrag, kurs og verksted og har nylig kommet ut med fagboken «Modig som Mitwa» (Fagbokforlaget, 2016), Boken er skrevet sammen med Tiri Bergesen Schei, og handler om kunstnerisk utfoldelse med barnehagebarn.
Del side:
