Agility med hund: Tiril (13) og Maxi trener sammen

Tekst og foto: Tove K. Breistein

På agilitybanen i Fanahallen løper Tiril Lepsøe Tollefsen (13) rundt mellom hindrene uten hund. Hun pugger banen før hun og Maxi skal i aksjon. Hvor skal hun løpe? Når må hun snu? Og hvordan skal hun vise Maxi hvilket hinder han skal ta?

I agility skal hund og fører ta seg gjennom banen sammen, men det er føreren som viser hunden veien. Tiril må derfor hele tiden ligge et steg foran, samtidig som hun følger med på Maxi.

– Jeg hater egentlig å løpe, men jeg synes det er gøy når jeg løper med Maxi, sier hun.

Maxi er en to år gammel portugisisk vannhund. Han er fortsatt under opplæring, og det er ikke alltid han synes agilitybanen er det mest interessante stedet å være.

– Han er litt rampete, men veldig snill, sier Tiril.

Har det vært en løpsk tispe i hallen, kan det for eksempel være vanskelig å få kontakt med ham. Da vil Maxi heller gå rundt og snuse enn å følge Tiril.

– Det er kjempeirriterende, sier hun og ler.

Mer enn bare tur

Det var moren som først viste Tiril videoer av agility. Hun likte det hun så: Hunder og eiere som beveget seg sammen gjennom banene.

– Da tenkte jeg at det har jeg lyst å prøve meg på. Så gikk vi på grunnkurs, og både jeg og hunden syntes det var gøy, og da bare fortsatte vi.

Tiril hadde lyst til å gjøre mer sammen med Maxi enn å gå tur.

– Jeg synes det er litt kjedelig å bare gå tur med hunden, og ville i stedet ha Maxi med på en aktivitet som kunne være gøy for oss begge.

Etter omtrent ett år med trening har de også fått prøve seg i konkurranse. De har deltatt i to Blåbærstevner, som er konkurransestevner for nybegynnere.

– Vi kom ikke på pallen, men den ene gangen kom vi på en fjerdeplass, sier Tiril fornøyd.

Nå begynner de å få mer erfaring, men det er fortsatt mye å lære.

– Han er ikke så flink, men han er bedre enn han var, ler hun.

Ballerinabytte

På agilitybanen er det særlig vendingene og byttene som kan være utfordrende. Tiril har til og med funnet opp sitt eget bytte.

– Jeg fant på mitt eget bytte som jeg kaller «ballerinabytte», der jeg bare snurrer rundt, sier hun og smiler.

Slalåm har de ikke begynt med ennå, fordi de ikke har fått plass på slalåmkurs. Ellers er det særlig svingene og alle distraksjonene som kan gjøre det vanskelig for Maxi å holde fokus.

De trener én gang i uken i Fanahallen. Hjemme har de to hindre som de bruker til trening tre ganger i uken. Da øver de blant annet på byttene og på hvordan de kan komme best mulig inn på hindrene fra ulike vinkler.

For Tiril har treningen gjort henne mer bevisst på hvor viktig hennes egen innsats er.

– Hvis jeg ikke er presis, så skjønner han ikke hva han skal gjøre.

Moren Birgitte Lepsøe forteller at de også er opptatt av å holde treningen kort. Hundene løper rundt hindrene i intervaller på tre–fire minutter før de får en god pause.

– Bedre å gi dem en pause, og så ta en runde til, forklarer Birgitte.

Når hundene blir slitne, blir de også mindre konsentrerte. Da er det bedre å stoppe før treningen blir for mye.

For Tiril er det nettopp følelsen av å få til noe de har øvd lenge på, som gjør agility morsomt.

– Det gøyeste er når vi får det til, spesielt hvis du har vært litt sliten under den første runden og så går det kjempebra i den andre runden. Hun er fornøyd med hvor raskt Maxi lærte de første øvelsene.

– Jeg er mest stolt av at han var så god i begynnelsen og at han fikk det til med en gang. Men det var ikke så mange bytter den gangen da, sier hun og ler.

En rampete vannhund

Når Tiril forteller om Maxi, blir det tydelig at agility bare er én del av personligheten hans. Han er glad for å se folk, liker å slappe av når kvelden kommer og setter pris på kos.

– Han liker å kose, spesielt på kvelden når det er rolig og mørkt. Han koser ikke så mye med meg, mest med mamma og pappa. 

Maxi har også en forkjærlighet for å stjele ting – helst brødbakst og AirPods.

– Det siste blir litt dyrt i lengden, sier Tiril og ler.

For både barn og voksne

Raymond Rød, som trener og eier av Fanahallen, har undervist i agility i 27 år. Han har hatt barn helt ned i sju–åtteårsalderen på nybegynnerkurs, men det er ingen aldersgrense for sporten. Også voksne godt opp i åttiårene deltar.

– Du utvikler et ekstremt samspill mellom deg og hunden, og så er det også god mosjon. Du samarbeider og bygger mestringsfølelse, og det passer for alle aldre.

Alle som skal bruke banene, må først gjennom et nybegynnerkurs. Kursene holdes i helgene, og etterpå kan man delta på kurs og trene på egen hånd.

Det er heller ikke nødvendig å komme med en hund som allerede er lydig.

– Alle tror at de må ha en veldig lydig hund før de kan komme på nybegynnerkurs, men det er jo nettopp treningen som skaper en lydig hund.

Agility passer for alle hunderaser. De som har høye konkurranseambisjoner, velger gjerne gjeterhunder fordi de er svært førerbare, men Raymond forteller at mange forskjellige raser vinner konkurranser. Og om man ikke skal konkurrere er det likevel en fin treningssport og mulighet for å bygge samspill med enhver type hund. 

Bare gjør det!

Tiril har ingen planer om å gi seg. Hun liker både treningen og utfordringen med å få Maxi til å forstå det hun prøver å vise ham.
Til andre barn som vurderer å begynne, har hun et enkelt råd:

– Bare gjør det! Begynn på et nybegynnerkurs, og så kan man prøve seg videre på treningene.

– Så går du på agility og prøver det ut og lærer å hoppe over hinder og løpe gjennom tunneler. Bare gjør det egentlig, sier hun med et glis.