Skrekk&Gru_1467.JPG
28. november 2017 Publisert første gang i Barn i Byen – Bergen nr. 74/2017

Skrekk og gru! Slangeblikk og slangeskrekk

Barn i Byen utsetter seg for 5 skrekkinngytende opplevelser. I første episode besøker vi reptilene på Akvariet – for å holde en hvit, buktende kongepyton.

Tekst: Mette Paust-Andersen Foto: Siri Breistein

Jeg har aldri likt slanger. Jeg vemmes av deres buktende bevegelser, halen som snor seg, det lille hodet som glir noen centimeter over bakken, helt rolig, før det plutselig hogger til. Da jeg som liten leste i illustrert dyreleksikon for barn, visste jeg når sidene med slanger kom og bladde kjapt forbi – full av angst for at de skulle snirkle seg ut av boken. Derfor er jeg sånn passe fornøyd med at jeg skal besøke Akvariet for å holde en av de forferdelige vesenene.

Å forlate en pingvinfest
På Akvariet er det pingvinfest. To av pingvinene feirer dobbel 30-års dag, det serveres pingvin-bløtkake og i inngangspartiet henger pingvinballonger. Like innenfor står hovedpersonene selv, i kjole og hvitt på berget sitt.

Saken fortsetter under bildet. 


Foto: PINGVINMØTE. Mette elsker pingviner. Aller helst vil hun bare være sammen med dem. 

Tanken om å bli værende her i pingvinfeiringen frister – men plutselig står Remi Andersen der. Han har skjegg under haken, tatoveringer og er reptilsjef på Akvariet. I utgangspunktet kunne han vært en skummel slangemann, men de snille øynene, det brede smilet og et fargerikt perlearmbånd med påskriften «Pappa», sier det motsatte.

Variert meny med utenlandske spesialiteter
Remi fører oss vekk fra ballonger og sollys og inn i mørket; gjennom en lang gang hvor slanger og reptiler ligger i små glassluker i veggen. Jeg konsentrerer meg om å se rett frem, men får gåsehud av slangekroppene som kveiler seg i sidesynet. Plutselig åpner Remi døren til et trangt rom bakenfor glasslukene.

– Dette er Bungalowen, sier Remi og slår ut armene. Han ser nærmest stolt ut. Rommet er klamt og varmt, og helt uten vinduer.

– Her har vi noen av reptilene vi ikke har plass til ute i montrene, fortsetter han og peker mot noen plastbokser hvor konturen av en slange tegner seg mot den ene siden. 

– Og her er kjøkkenet hvor vi lager mat til dem, sier Remi og peker mot slangematen: sirisser, larver og annet insektsnacks. Ved siden av kjøkkenbenken står en kasse med vakuumpakkede rotter, stablet en og en i hver sin plastkonvolutt.

– Men slapp av, humrer Remi når han ser fjeset mitt.

– Vi bruker bare svenske rotter.

Saken fortsetter under bildet. 


Foto: SLANGEMAT. Døde rotter ligger lagret som slangemat og synet er ikke appetittvekkende.

Remi åpner kjøleskapet og viser et enda bredere utvalg i frosne musunger og gnagere som er oppfostret for å bli slangemat. For å være tilstrekkelig langt unna alt det ekle som fins her i rommet, står jeg midt på gulvet og gjør meg så liten som mulig. En sleip fuktdråpe klasker ned i nakken min fra taket. Remi ser overrasket på meg når jeg skvetter til.

Slanger har et ufortjent dårlig rykte, hører jeg Remi si, og merker at jeg er uenig med det samme.

Hei, ulovlig kongepyton! 
Jeg er allerede utilpass, men det skal bli verre. Remi trekker opp en stor, hvit slange fra en av plastboksene merket med «Kongepyton». Mens jeg konsentrerer meg om å stå stille, forteller han at den er tatt i en politirazzia mot ulovlige reptiler. Slangen sier ingenting, men kveiler seg rundt armen til reptilsjefen.

– Slanger har et ufortjent dårlig rykte, hører jeg Remi si, og merker at jeg er uenig med det samme.

– Det er mye vondere å bli klort av en katt, og pingvinene som du likte så godt, slår megahardt med vingene sine. Den hvite slangen ligner en ukokt middagspølse, og Remi strekker den frem slik at jeg kan kjenne på slangeskinnet. Slangekroppen bølger seg under fingeren mens brekningsrefleksen jobber i halsen. Remi spør meg hvorfor jeg er redd for slangen.

Saken fortsetter under bildet. 


Foto: KLAR FOR KONGEPYTON. Nå er det ingen vei tilbake, Remi løfter frem dagens stevnemøte, en hvit krøllete Kongepyton.

– Jeg stoler ikke på slanger, svarer jeg, og lurer på om det noen gang har skjedd at en av dem har manglet fra monteret sitt.

– Klart det. Sånne dager er det ekstra spennende på Akvariet, sier Remi og ler.

Saken fortsetter under bildet. 


Foto: NÆRKONTAKT. Sakte, men sikkert må Mette venne seg til tanken om at hun skal holde en levende slange.

Noen lange sekunder 
Med en beroligende og stødig stemme, uendelige mengder med slangefakta og et nesten rørende forsvar for disse forferdelig ekle dyrene, snakker Remi meg inn i en transe, mens hele kongepytonen legges i håndflatene mine. Når det går opp for meg hva som skjer, strekker jeg armene så langt ut fra kroppen som jeg bare klarer. Den tunge knuten av en slange legger seg altfor godt til rette i håndflatene mine. Dette er sykt ekkelt, tenker jeg. Slangehodet sirkler i luften. Heldigvis strekker det seg vekk og nedover mot gulvet. Det følger noen veldig lange sekunder. Remi ser på meg når det er nok, og løfter slangen tilbake. Så er det – takk gud – overstått. 


Saken fortsetter under bildet. 

Foto: KONGEPYTON-LØFTET. Hun klarte det, til tross for skrekkelig slangeskrekk.

Jeg kan ikke skryte på meg at vi ble venner, slangen og jeg, men når vi etterpå står i den mørke reptilgangen, tør jeg i det minste å løfte hodet og møte blikkene til slangene bak glassene. Men den grønne anakondaen som er på et såkalt «aktiv foringsregime» i kjelleren, i håp om at den skal bli 100 kg og seks–syv meter, har jeg ingen behov for å besøke. 

 


FAKTA: 

Det finnes over 3000 slangearter i verden, mellom 600–700 av disse er giftige. Resten er kvelerslanger. På Akvariet i Bergen bor det kun kvelerslanger. Under Tropisk guiding er det gode sjanser for å få nærkontakt med en av reptilene på Akvariet.

Andre Artikler