Sludd, neglebitt og verdensrekord på Høyt & Lavt

Tekst: Øystein Mortensen Foto: Tove K. Breistein

Testpanel: Marius (8) og pappa Endre (voksen), Matilde (10), Isolde (10) og Øystein (nokså voksen).

Folk har ulike måter å takle frykt på. Idet vi nær-mer oss i bilen, er det påfallende at noen plaprer uten stopp for å distrahere seg selv og søke andres trøst og bekreftelse, andre igjen blir ytterst stille mens de går inn i seg selv for å finne styrken. Begge strategier representerer desperate forsøk på å håndtere enhver utfordringer som måtte komme. Vi kjører i retning av den nye klatreparken Høyt og Lavt på Nesttun. Vi er et team av fryktløse utsendte fra Barn i Byen, som skal få lov å teste denne nye bergenske attraksjonen før parken offisielt åpner til påske.

Isolde: Jeg visste ikke det. Jeg trodde bare jeg var invitert med på en helt vanlig dag i parken.

Øystein: Neida, de åpner kun for oss i dag, både parken og den tilhørende kafeen, og det blir bilde av dere og reportasje i Barn i Byen.

Matilde og Isolde: Får vi hele parken for oss selv?

Øystein: Jepp, vi blir en slags forsøkskaniner.

Marius, Matilde, og Isolde: Waaaaaaow, så kult!


Foto: Isolde er i farten på den grønne løypen. Godt sikret med klatrebelte og tre ulike kroker. For å ta den grønne løypen må du være minst 110 cm.

Ulik vanskelighetsgrad
Vi setter fra oss bilen på et snødekt parkerings-område. Klatring i februar byr på værmessige forhold. Våre hyggelige instruktører, Stian Drotningsvik og Nina Murberg, hjelper oss på med sikkerhetsutstyret og går gjennom et treningsprogram med oss. Vi har på et klatrebelte med tre forskjellige kroker; en karabinkrok (til bruk for personalet dersom du skulle trenge hjelp), en trinse og en kanhook. Den siste er i et genialt system koblet til en vaier hele veien gjennom de ulike løypene, slik at du alltid er sikret og ikke kan falle ned. Trinsen brukes i tillegg der det er nødvendig å sveve under lange vaiere, som står i spenn høyt mellom tretoppene.

Parken gir en Indiana Jones-aktig stemning med klatring i stiger og nett både høyt og lavt.

Parken har til sammen seks løyper med ulik vanskelighetsgrad. Man må være minst 80 cm høy for å ta den oransje løypen, 110 cm for å ta de tre grønne, og 140 cm for den blå og den røde løypen. I tillegg har parken et 12 meter høyt tårn med et (sykt) hopp og en klatrevegg. En ny løype er under konstruksjon og blir et tilbud til de minste barna.

Fugleperspektivets grøss
Instruktørene deler oss i to lag, og følger oss tett opp i begynnelsen, men etterhvert får vi prøve oss på egen hånd. Alle er spente på hva yngste-mann Marius kommer til å tørre. Det meste ser overkommelig ut nedenfra, men perspektivet endres til total grøss når du får fugleperspektivet oppe i høyden.

Endre: Det er jo sånn at det skal være helt trygt, men føles livsfarlig. På en måte frykt i kontrollerte former!

Marius (etter å ha sett utsikten midtveis oppe i tårnet): Jeg tror jeg begynner med den enkleste løypen først ...

Endre: God idé! Etter at man har turt noe som er litt skummelt, er det lettere å tørre noe som er mer skummelt etterpå.

Etterhvert som selvtilliten sprer seg blant både voksne og barn, kan det høres skrekkslagne skrik forkledd som krigsrop ala Tarzan inne fra skogen, der de ulike løypene mellom trærne på utspekulert vis utfordrer deg til å overvinne frykten. Parken gir en Indiana Jones-aktig stemning med klatring i stiger og nett både høyt og lavt, heftige sveveturer under vaierne mellom trærne, og tynne stokker og tau å balansere over. Flere steder må du trekke i tråder for å få tak på glidende stiger og tauballer, som er nødvendig for å komme seg til platået i neste tre. Her får du trent både fysikken og psyken!

Foto: Matilde og Isolde i svevet på den 300 meter lange zip linen.

12 meters basejump
Etter å ha hvint oss gjennom trinseturen over den 300 meter lange vaieren i en enorm fart og trosset neglebitt og heftige sluddbyger underveis, står den siste av våre utfordringer for tur. Når du har kravlet deg opp inne i noe som ligner overdimensjonerte krabbeteiner koblet sammen i høyden som en slags rund stige, havner du i toppen av det tolv meter høye tårnet som ruver midt på plassen. Her blir du koblet til et tau som henger fra en quickjump fra mønet. Instruktørene forklarer så i full seriøsitet at du bare skal kaste deg ut i løse luften og stole på at tauet du er festet til etter noen få meters fall vil bremse farten helt ned før landing. Omtrent som et mini-basejump og en handling som oppleves skremmende naturstridig. 

Instruktørene påpeker at vi er de første kundene som tester denne attraksjonen, og at ingen så ung som Marius har tatt den før. Han kan gjerne få lov å prøve, men det er lov å trekke seg. Etter at vi andre med hyl og hjertet i halsen med lukkende øyne har kastet oss utfor og overlevd, er derfor spenningen til å ta og føle på når Marius står igjen høyt der oppe som sistemann.

Med et starwarsiansk krigsbrøl trosser han all redsel og kaster seg utfor.

Krigsbrøl og overmot
Instruktørene og pappa Endre gjør sitt beste for å psyke opp gutten, men det ser ikke ut til å virke. Vi andre tenker at det er best han slipper så ikke gutten blir traumatisert. Men idet vi foreslår at han  skal snu og klatre ned, er det akkurat som Marius finner Jedi-kraften, og med et starwarsiansk krigs-brøl trosser all redsel og kaster seg utfor. Pappa Endre ser reddere ut enn gutten idet han faller, men på bakkenivå blir det raskt konstatert av far at gutten overlevde.

Foto: Matilde er på vei opp i tårnet som er utgangspunkt for flere av løypene. Fra toppen venter et 14 meters høyt quick jump, som Mathilde utfører. 

Marius: Da jeg sto på toppen av det kjempehøye tårnet dere ville jeg skulle hoppe ut fra, kjentes det ut som jeg skulle besvime.

Øystein: Hvordan i all verden klarte du å hoppe utfor likevel?

Marius: Jeg ville gjøre det, men det ble liksom en slags krangling inni meg. Jeg var redd for å gjøre det, men også redd for å ikke klare det.

Endre: Jeg er veldig imponert av deg Marius.

På en måte vant den ene frykten over den andre og du ble supermodig! Tenk at det nå er du som har verdensrekorden for yngstemann som har turt å gjøre det hoppet.

Sunn mat for vågehalser
I en oppglødd paradoksal tilstand av eufori og grunnleggende slitenhet, blir kalde, sultne, frykt-løse helter geleidet inn i varmen på parkens spise-sted, Stallen. For anledningen kun åpen for å gi oss en smakebit av hva de har å tilby. I disken ligger innbydende wraps, hamburgere, pølser og båtpoteter, og pannekaker. Kokken Kenneth Milde forteller med stort engasjement om spisestedets sunne profil. Her vil det ikke være brus å få kjøpt, men et variert utvalg av lokalprodusert jus i tillegg til smoothies. Han påpeker også at hamburgeren inneholder kjøtt av høy kvalitet.

Isolde: Ja, jeg merket at det ikke var sånn McDonaldskjøtt, det var ordentlig kjøtt!

Marius: Det var også veldig god kakao her!

Endre: Så folkens, hva er dommen over «Høyt & Lavt»?

Matilde: Jeg synes det var kjempe kaldt og kjempe gøy!

Isolde: Det kuleste var den laaaaange zip-linen.

Marius: Det føles godt å ha greid tolvmetershoppet!