Glimrende fra Glimmerdalen

Anmeldt av Anders Skogrand Foto: Thor Brødreskift 

Forestillingen bygger på Maria Parr sin bok «Tonje Glimmerdal». I likhet med hennes første bok «Vaffelhjarte», har også denne boken allerede blitt en moderne klassiker.
 Vi er i den fiktive sunnmørsbygda Glimmerdalen. Ti år gamle Tonje er eneste barn i bygden og det villeste barn de har hatt på lange tider. Med slagordet «Fart og sjølvtillit» suser hun ned de bratteste lier. Tonjes beste venn er den 74 år gamle stabeisen Gunnvald. Han bygger et vidunder av en rattkjelke som Tonje nå vil sette akerekord med. Alle de voksne i bygden elsker Tonje og fryder seg over «bygdens lille dunder». Unntaket er Klaus Hagen, som eier stedets campingplass. Han hater barn, og har nedlagt forbud for barn i hans «Hagen - Helsecamp».

En dag dumper et brev ned i Gunnvalds postkasse. Tonje skjønner ingenting når bestevennen brått blir tverr, avvisende og sint. Enda verre blir det når Gunnvald havner på sykehuset og gamle hemmeligheter kommer fram i lyset. En fremmed dame, Adelheid, kommer til Glimmerdalen og bosetter seg i Gunnvalds koselige lille stue. Adelheid er trist og bitter. Hun er Gunnvalds store hemmelighet. Hun er hans datter og vokste opp i Glimmerdalen. 12 år gammel bestemte moren at de skulle forlate bygden. Etter dette har verken faren eller Adelheid hatt kontakt med hverandre. Datteren har arvet farens sans for feletoner og blitt en berømt fiolinist. Nå er hun tilbake i sitt barndomshjem, men vil bare selge hele skiten til Klaus Hagen. Tonje og de voksne må bruke både mot og kløkt for å vinne tilbake vennskapet og feletonene. 

Musikken dirrer mellom menneskene og i naturen. Det er tonene av aksept, vennskap og mot.


Bokens fargerike persongalleri blir levendegjort for oss på scenegulvet til DNS. Vi får møte den ensomme homofile frisøren med sin lille hund som får alt for mange valper. Hans stamkunde er bygdens sladrekjerring. Begge har et varmt bankende hjerte for alles ve og vel. Tonjes pappa er handyman, sporty og raus. Ferjebillettkontrolløren er hemmelig forelsket i postmannen.

Noen av karakterene har sine utfordringer: Vi blir introdusert for en storvokst ubehjelpelig gutt, som begynner å sloss når han egentlig bare vil si «Hei». En gammel kar med rullator formidler stykkets viktigste budskap. I en nøkkelscene står han småfull nede på kaien, selv om det bare er en tirsdag, og sier til en forvirret og sint Tonje: «Husk, det er aldri barnas feil! Vi voksne gjør mye galt, og roter til ting, men det er aldri barnas feil!»

Skuespillerne spiller alle med stor troverdighet og legger inn en dybde i sine karakterer. Timing og følsomhet for små detaljer er hele tiden tilstede. Som når den gretne Helse-Hagen (Eirik del Barco Soleglad) i et sjeldent øyeblikk langsom tar av seg capsen sin. Der og da tiner ansiktet bittelitt opp i mimikk og vi skimter en liten flik av vennlighet. Så tar han på seg capsen igjen og blir sitt vanlige sure kranglete jeg.

«Husk, det er aldri barnas feil! Vi voksne gjør mye galt, og roter til ting, men det er aldri barnas feil!»


Sceneløsninger og scenografi fungerer veldig godt. Foran på scenen går en bitteliten radiostyrt ferje, døpt «Attogfram». Når noen skal reise med ferjen plasserer de naturtro dukker av seg selv på dekk, slik at vi ser at de reiser over fjorden. Bygden er fremstilt som hus i fugleburstørrelse som ligger spredt i en dalside med majestetiske fjell bak. Klaus Hagen freser rundt mellom hus og daler i en bitteliten ATV. Med knærne ut til siden for å få plass, ser han ut som han kjører radiobil på Tivoli. Slik blir han både morsom, barnslig, litt farlig og først og fremst et støyende uroelement. Når scenen dreier så åpner bakketoppen med Gunnvalds hus, og Tonje og bestevennen sitter med ett i Gunnvalds trivelige kjøkkenkrok der felen henger på veggen, og de to drikker kakao, synger og spiller og bygger verdens beste rattkjelke.

Det som virkelig løfter forestillingen er musikken som er nykomponert av Karoline Kruger. Musikken er den røde tråden i fortellingen. I åpningsscenen samles de voksne til øvelse i bygdens kor. Gunnvald snakker om musikken som lever i Glimmerdalen. Selv nordlyset over Glimmerdalen lager musikk: I en vakker scene står en musiker oppe på fjellene i bakgrunnen og spiller på «nordlyset», i form av lange stenger som henger fra scenetaket.

Konsertfiolinsten Adelheid spilles av den kjente felemusikeren Sigrid Moldestad. Hennes nydelige feletoner snakker rett til hjertene våre om sårhet, om lengsel, om håp. Forfatteren Maria Parr kaller det selv for «mirakelmusikk». Musikken dirrer mellom menneskene og i naturen. Det er tonene av aksept, vennskap og mot og viljen til å kjempe for hverandre.

«Tonje Glimmerdal» spilles på DNS til 21. mai. Hverdager kl 16.30, lørdager kl 15, unntatt 9.4 da den spilles kl 16.30. Fra 4 år. Kr 260/170.