Filmtips: Å være og ha – en hyllest til livet

Enklere kan det ikke bli. Den franske dokumentarfilmen «Å være og ha – en hyllest til livet» gir et troverdig og sjarmerende innblikk i skolehverdagen til 12 barn og deres lærer. Gjennom et år er vi vitne til dagliglivets sorger og seire. Dette er en stor film om det lille i livet.

Handlingen foregår i og rundt en liten landsbyskole i Saint-Etienne sur Usson i Frankrike. Barna i alderen 4-10 år deler både klasserom og lærer. Når de minste fargelegger eller lærer et nytt tall i det ene hjørnet av rommet, sitter de større rundt et annet bord og skriver stil.

Filmfakta

• Å være og ha – en hyllest til livet
• Originaltittel: Ëtre et avoir
• Regi: Nicolas Philibert
• Genre: Dokumentar
• Medvirkende: Lærer Georges Lopez og elever fra Saint-Etienne sur Usson. Produksjonsland: Frankrike 2002
• Spilletid: 1 t 49 min.
• Fransk tale, norske undertekster.
• Sensur: Tillatt for alle

Dette fine poenget, at alle barna er samlet i ett og samme rom, blir karakteristisk for filmen. På en udramatisk måte utforsker og nærmest «oppdager» kameraet omgivelsene for oss. Gradvis oppfatter vi som betraktere at lille JoJo og de andre små barna ikke er alene. Mistanken vekkes først ved lærer Georges Lopez sin årvåkenhet og skrå blikk mot noe som befinner seg utenfor kameraets (og vår) rekkevidde. Når kamera så følger lærerens oppmerksomhet, blir vi en del av hans blikk og verden.

Tilsvarende får vi innsyn i elevene sine hjemlige forhold som følge av lærerens særlige konsentrasjon eller stille uro for barna: Øyeblikk av kollektiv leksehjelp rundt kjøkkenbordet og gårdsarbeid i enkle kår.

Som en helaftens dokumentarfilm er «Å være og ha – en hyllest til livet» overraskende kort. På 104 minutter klarer filmen å engasjere samtidig som den beskriver læreryrket som et kall heller enn noe som «tjener til livets opphold». Med respekt, innsikt og mild autoritet rettleder og underviser lærer Lopez sine elever. Filmen skildrer dette livet med ydmykhet og respekt og den gjør de små barna store.

Muligens er filmen i lengste laget for de yngste barna. Likevel tror jeg at mange barn i skolealder vil ha glede av filmen. I en tid hvor skolehverdagen også gjøres til TV-underholdning, utmerker denne helaftens dokumentarfilmen seg ved sin stillferdige måte å være på. Ganske enkelt, og uten noe om og men, viser den hvordan disse barna har det på sin skole i Frankrike. Filmen virker fordi den forteller en god historie.

Anbefalt av Annette Marandon