Boktips: Mine to oldemødre
”Jeg har to oldemødre. En fra Norge og en fra Gambia. Pappaen min kom med båt helt fra Gambia og forelsket seg i en pen jente med langt, brunt hår. Hun ble mammaen min.” Fortellerstemmen som innleder ”Mine to oldemødre” tilhører en liten jente. Hun forteller om oldemødrene sine som er plassert på hvert sitt kontinent. Den norske oldemoren er en utradisjonell, sigarettrøykende dame med en fortid til sjøs, mens den gambiske oldemoren har hun aldri møtt, bare sett som en streng dame på et bilde i stuen.
En dag kommer faren tilbake fra et besøk i hjemlandet, og i kofferten har han med en gave fra den gambiske oldemoren: En konkylie. Det mystiske suset fra Gambias strender når jentens øre og møtet er magisk. Når oldemor ringer for å høre om oldebarnet i Norge likte gaven, får det strenge bildet på stueveggen en stemme. En teslurpende og lun stemme. Til slutt dør oldemødrene, og når oldebarnet søker trøst i minnene, ser hun dem sittende med tekoppen i hånden mens de snakker om havet.
Bokfakta
- Av Lisa Aisato N’jie Solberg
- Billedbok. Illustrasjon: Lisa Aisato N’jie Solberg
- Gyldendal, 2008
- Kr: 249 ,-
- Gratis til utlån på biblioteket
Denne forestillingen er også bokens siste illustrasjon. Den norske oldemoren med oldemormage, hvitt bølgende hår og beina i kors. Den gambiske med en konkylieliknende turban, brun rynkete hud og sandaler. Slik går havet igjen som en rød tråd i alle bildene i boken, og fungerer som et bindeledd mellom de to oldemødrene og mellom oldemødre og oldebarn: Jentens krusete hår, den krøllete telefonledningen, bølgene som viser seg når oldemor synger og forteller om sin ungdom til sjøs. Illustrasjonene er i tillegg store, tydelige og fargerike. De setter seg på netthinnen, og maler den ellers noe grå hverdagen i all slags farger.
Boken er en varm fortelling om liv og levd liv, om det mystiske store havet og om det å ha en flerkulturell bakgrunn. Boken er mangfoldig og rik på de store og gode følelsene, og kan gi liv til samtaler om blant annet sjøen, døden og relasjoner mellom ung og gammel.
Mine to oldemødre smaker salt og synger av full hals. Det er definitivt ingen bleik og stivbeint landkrabbe!
Anmeldt av Synnøve Vindheim Svardal